«Vi skal si snille ord»

Jeg vil sitere fra Kongens nyttårstale til de som har gjort rasisme mot samene til deres kampsak, blant annet i Facebook-gruppa “Gjenopprett Ytringsfrihet og demokratiet i Finnmark”. De respekterer ingen folkeskikk, ingen lov og ingen konvensjoner. De driver sin hverdagsrasisme uten tanke på hvilke tær de til enhver tid knuser.

Mitt nyttårsønske til redaktørene i Finnmarkspressen etter hvert begynner å se nøyere på den hetsen Jarl Hellesvik, Ole Martin Rønning & Co brer om seg… med også i deres spalter og foran deres mikrofoner. Tenk dere om før dere viderebringer rasisme og hets mot et helt folk.

Kong Harald sa det så godt.

«Kommunikasjonen på nettet har dessverre senket terskelen for hva vi tillater oss å si om og til hverandre. Det er vondt å høre alle historiene om mobbing – både på skolen, på sosiale medier og på arbeidsplassen.

Jeg vil benytte denne anledningen til å si til dem som mobber:

Du har andre sider i deg som du kan bruke til noe godt. Og til dere som opplever mobbing: Snakk med noen, hold fast ved den du innerst inne vet at du er.»

Som en illustrasjon på hva jeg mener så har jeg klippet ut noen uttalelser som kom etter et oppslag i Finnmark Dagblad om at Statssekretær Anne Karin Olli ville be hennes gudmor om å sy en Posangerkofte til henne. Saken var vel egentlig ment som en litt løs og ledig sak om Ollis første møte med Sametinget, noe kommentarene om kofteplanene også henspeiler i FD-saken. Dette fikk moderatoren i gruppa som kaller seg Lars Eirik Isaksen til å legge ut FDs sak med følgende kommentar: .

Skal man le eller gråte? Dette er hva jeg kaller nysame. Hun skal sikkert ha sennagress i skallene også. Det er til å bli kvalm av. Han fortsetter like nedenfor med: “Jeg er spent på om hun stiller i kofte utenfor sametinget i offisielle sammenhenger? Ikke at jeg tror det. Den dagen det skjer er nok kråka hvit. Hadde hun ikke fått jobben så hadde hun sikkert ikke bestilt seg kofte..”

En av debattantene slår fast at “Nasjonalister bruker den som uniform” Da er Olli plutselig blitt en nasjonalist, så farlig anser en av de mest aggressive debattantene henne for å ha blitt, på grunn av at hun vil få sydd seg en kofte. En annen kommenterer “Skall ho lær sæ å jojke også . Olalaljaloj loja lelelelalolalo ja”

Etter hvert som kommentarene hagler så blir en av debattantene tydeligvis lei. “Sånn er det i denne gruppa, alle som har kofte f.eks på profilbildet på fb og mener noe annet enn folket her i gruppa, og/eller reagerer på retorikken har blitt stemplet som ekstreme nasjonalister og forkjempere for etnosjåvinismen…hva nå det enn er.
Enkeltes meninger har sogar blitt sammenlignet med kreftsvulster som må fjernes for enhver pris.”

Denne blir fulgt opp av en Sametingsrepresentant fra Vest-Finnmark som skriver
“Fy fader for noen ufyselige kommentarer. Anne Karin Olli har vært politiker i mange år, er dyktig og hyggelig. Så, det hadde vært greit for dere, hadde hun bare ikke fått seg kofte??! Hva i all verden er galt med å få seg kofte når hun kommer fra en samisk familie. Jeg hørte henne selv i en tale i går kveld, hvor hun fortalte fra sin oppvekst i Porsanger. Ta til vett, dere er jo direkte rasistiske i deres kommentarer.”

Mange av de som skriver prøver å stoppe debatten men til ingen nytte. Til sist er det en som skriver
“Men nå har jeg for min del fått nok ytringsfrihet og demokrati for en stund. Jeg takker mine meddebattanter for mange morsomme diskusjoner. Jeg konstaterer at vi ikke bare er uenig i sak, men også hva som er skikk og bruk, hva som er offerrolle osv. osv! For min del blir det for dumt å bidra til å holde liv i den «såkalte» debatten, som egentlig bare er et oppgulp fra en håndfull bitre herremenn, som ser fiender og potensielle fiender bak hver eneste nyhet som er av «samisk karakter»! Jeg ber derfor Lars Eirik Isaksen om å slette meg som medlem her, eventuelt fortelle hvordan jeg sletter meg selv! Det hadde vært hyggelig om noen av mine meningsfeller slo følge. Jeg tror nemlig siden her vil bli uendelig uinteressant, den dag bare de misforståtte sitter igjen og diskuterer!”

Denne ene saken avstedkom 268 innlegg i diskusjonforumet. Noen av dem var direkte rasistiske mens andre prøvde å “roe forsamlingen” litt. Mange av de diskusjonene som pågår i denne gruppa egner seg ikke på trykk andre steder. De er så grove og renhekla rasistiske at de sikkert kan få selv en garvet nynazist til å hoppe i stolen. At det er folk med jobber innenfor skoleverket, forsvaret og politikken i Finnmark som fremstår med de groveste beskrivelsene av samene, Sametinget, FeFo og annet er mer enn betenkelig. Finnmark er stort men veldig lite i befolkningsstørrelse. Det er derfor ganske lett å finne ut hvem de forskjellige er. At de som fremstår som rasister overfor samene gjentatte ganger blir nominert inn for politiske partier, til og med til Stortingsvalget, er veldig betenkelig. De skal tross alt representere alle innbyggerne i fylket, også samene. Det er derfor også underlig at en lærer tør å stille seg så lagelig til for hogg, selv overfor sine samiske elever. Her kan man gjerne si…jeg vet hvem du er!

Reklame

Strukturell rasisme i media

Denne saken er forfattet for omlag 10 år siden. Den er derfor relatert til en aktuell sak den gang. Om situasjonen er bedre nå er et åpent spørsmål, når jeg ikke lengre leser avisene daglig. Jeg innbiller meg at om det har skjedd en bedring, så er den vel marginal.
____________________________________

Jeg fikk bare så veldig lyst til å skrive om noe som bekymrer meg. Når man sitter i Oslo og leser hva som skjer hjemme så blir ting liksom så annerledes. Det hender at mine venner her nede, de fleste søringer, pakistanere og slikt noe, også ser på hva som står i de underlige småavisene som han Audun leser så flittig. Her i går så oppdaget Knut en ny stor plass i Norge, en plass han hadde lagt merke til tidligere – Spansdalen.

–Er det en stor by, spurte han meg. Jeg måtte, litt sånn unnvikende svare at det neppe kan karakteriseres som en by, heller som en liten flekk på et kart. Men, sier han, jeg har jo hørt om dette stedet flere ganger i media, var det ikke der den forferdelige sedelighetssaken var. Jooo, sa jeg og dro litt på det. Hvorfor spør du om det da, sa jeg. Jo, sier han – i Nordlys i dag står det med fete typer over 4 spalter at det har vært en slåsskamp i Spansdalen. To gutter i 20-årene har hatt seg en god gammeldags slåsskamp og den ene endte på sykehus, akkurat slik vi gjorde det da jeg var ung. Vi fikk aldri oppslag over 4 spalter i Fedrelandsvennen, sa Knut, nesten snurt. Han fortsatte å lese og så utbryter han, SE HER, her, nederst på samme side står det at to menn har gjort akkurat det samme på Finnsnes, men de får bare en knøttliten notis nederst på siden.

Med fotballkamp på storskjerm i bakgrunnen og et par halvlitere på bordet utviklet kvelden seg til en diskusjon om faget journalistikk. Jeg prøvde selvsagt si at lokalpresse er forskjellig fra hovedstadspresse, men måtte anse slaget som tapt overfor argumenter som at det ikke står noen steder at journalister SKAL brette ut små samfunn, bygårder eller noe annet som kan identifiseres på en enkel måte. Han snakket også veldig mye om å ta hensyn til uskyldige enkeltmennesker etc.

Etter å ha gitt Knut en lang geografileksjon om Spansdalen, Lavangen, Sør-Troms bakgrunn om samekultur, raske klipp fra hukommelsen om saker jeg har lest spesielt i Fremover, så sa han. –Tror du at Dagsavisen ville tatt bilde av høyblokka i Hølandsgata 1 dersom 5 mennesker i blokka hadde vært arrestert for ett eller annet? Det bor nesten like mange mennesker der som i hele Lavangen kommune. Nei, sa han, de andre beboerne hadde blitt skjermet for all medieomtale. Det er jo slik det skal være! Det er ikke viktig å formidle adressen til de som har gjort noe. De andre beboerne i blokka er jo ikke skyldig i noe som de 5 personene har gjort.

Når jeg kremtet litt og helt forsiktig forklarte at det er noe spesielt med Spansdalen, så ble han veldig nysgjerrig. Hva er det som er så spesielt da som utløser slike omtaler i media spurte Knut. Etter et par pliktskyldige sup av halvlitersglasset, sånn bare for å hale ut tiden, så vrei jeg den store stygge sannheten ut av meg – det bor 99% samer der. Jammenialledager, sa han, hvorfor sa du ikke det med en gang? Da forstår jeg jo alt mye lettere – i utlandet kalles dette for strukturell rasisme. I medienorge tør vi ikke ennå bruke dette begrepet, men det brukes i utlandet, til og med i USA. Ja vel, sa jeg dumt, uten å forstå hva begrepet betydde. Jo, forklarte han. Det er slik at dersom mediene helt systematisk skriver om Spansdalen med store bokstaver, så er dette nødvendigvis ikke renhekla rasisme, men det ”liksom bare blir sånn fra gammelt av”. Når lokaljournalistene har lært, fra de var små, at det er noe spesielt med Spansdalen så viderefører de dette i det de skriver, uten nødvendigvis selv å mene noe galt, det liksom bare er slik i deres hoder at det er noe spesielt med dette stedet og folkene som bor der.

Etter denne forklaringa skjønte jeg plutselig hvorfor Fremover på én side kan skrive ”en mann fra Spansdalen ble tatt for fyllekjøring” mens det på en annen side står ”en mann fra Skånland ble tatt for fyllekjøring”. Altså, man anonymiserer mannen fra Skånland, men det er liksom litt viktigere å ikke anonymisere mannen fra Spansdalen. Jeg har jo, når jeg tenker meg om, aldri lest at noen fra en annen bygd i Lavangen er tatt for fyllekjøring eller annet kriminelt, da heter det plutselig at vedkommende er fra Lavangen. Men, det er jo noe godt med dette da, journalistene mener at enhver filleting som skjer i Spansdalen er mer viktig enn om det samme skjer på Finnsnes. Det viser i hvert fall avisa Nordlys-journalist Kjell-Are Sollied i tirsdagsavisa. Dersom man leser begge sakene nøye, så er det faktisk ingen forskjell på hendelsesforløp, alvorlighet i slåsskampene eller noe annet som man kan tolke ut av det som står der – annet enn det nye begrepet jeg lærte – strukturell rasisme!

Jeg skal forklare mitt engasjement på en enkel måte. Jeg er faktisk mer knyttet til Spansdalen enn jeg er til det stedet jeg kommer fra, Nesseby. Jeg bor på Tennevoll og mora til mine tre sønner er fra Spansdalen og det innebærer at slekta til mine sønner for alltid vil være derfra. Jeg er der hver gang jeg er hjemme og jeg har aldri møtt spøkelser eller noe annet rart der. Menneskene som bor der er faktisk helt vanlige. Jeg er same selv og jeg kan aldri løpe fra det, eller legge skjul på det. Jeg er like stolt over det som alle i Spansdalen burde kunne være, hadde det ikke vært for at de til stadighet blir gjort oppmerksom på noe annet av distriktets journalister. Jeg har hørt om denne bygda allerede da jeg var liten. Den ble omtalt med varme i stemmen av min gudmor Anna Kvernmo, som fortalte om alle de gangene de gikk fra Kvernmoen over til Spansdalen for å besøke slektningene sine – den gang, som liten gutt, fikk jeg inntrykk av at Spansdalen var et eller annet paradis på jord. Det er det selvsagt ikke – det er bare en helt vanlig bygd i Nord-Norge med helt vanlige folk, samer, som i de fleste småbygdene i området. Det eneste som skiller samene i Spansdalen ut fra andre, er at de alltid har framstått som samer i motsetning til deres egne slektninger i andre bygder. Det er kanskje dette som plager en del av journalistene i distriktet.

Er det kanskje slik at noen av dem forsøker å skjule komagtuppan sine, som vi sier i Finnmark, ved å bevisst stigmatisere dem som bor i denne knøttebygda?

En oppfordring til journalistene. Bruk denne saka til å drøfte deres egne arbeidsmetoder, neste gang dere samles til møte – kanskje det kommer noe godt ut av det å diskutere fag på bakgrunn av konkrete saker.

Måtte Olav Beddari leve evig

Dette innlegget er publisert tidligere i flere aviser i Finnmark. Saken er aktualisert etter Beddaris død i begynnelsen av august og omtale av ham blant annet i Ruijan Kaiku.
___________________

Jeg har med stor interesse lest Olav Beddaris innlegg i avisa Finnmarken tirsdag den 15. mars. Olav Beddari mener at man for noen år siden kjempet for å få inn finskundervisning i skolene fordi man skulle kunne kommunisere ”på tvers av landegrensene”. For oss som har tråkket ned disse grensene er dette meget forståelig.

Mange ”kvener” vil trekke på skuldrene og si at Olav er en gammel mann og det er han selvsagt. Han er såpass gammel at han kan historien, noe mange av de som kjemper for et eget kvensk språk ikke kan. De klamrer seg til akademiske forklaringer på hvorfor kvensk er et eget språk, forklaringer de neppe tror på selv. Den historiske oppramsingen Olav Beddari kommer med i innlegget er selvsagt korrekt – han har da vært med på det meste selv. Når Beddari skriver; ”lærer vi elevene korrekt finsk, gjør vi dem og samfunnet en stor tjeneste” så er han inne på det som er selve grunnlaget for at man i sin tid jobbet for finskundervisning i de to nordligste fylkene. Nabolandsspråkene var viktige før og de bør være like viktige i dag. Jeg er en av dem som har tilbrakt de fleste av mine ferier i Finland. Jeg var heldig og lærte en del finsk da jeg var liten og kan i dag med ”ikke grammatikalsk korrekthet” gjøre meg meget godt forstått i Finland. At jeg også kan kommunisere på masse ”kveners” fellespråk, samisk, er selvsagt en fordel i denne sammenhengen. Norske ”låneord” er ikke nødvendig for å snakke med finlendere…

Hva er kvensk? Jo kvensk er det jeg har hatt moro med å sammenfatte i to enkle setninger: ”Lastebiili tulii vasta siellä svingissä” og ”oppvaskklutii on kjøkkenbenkissä”. Hva i alle dager skal de unge lære dette for, hvis målet er å kommunisere med deres slektninger på den andre siden av finskegrensa, eller for å oppholde seg på deilige Nallikari en sommerferie?? Det er ikke en eneste finlender som forstår hva du sier. Minä haluan bruusi…hehe. Prøv den og se om du får en limsapullo! Bølsä er heller ikke noe godt ord på andre siden av grensa, det fikk Vadsøværingen som var sulten i et sted i Finland erfare for en del år siden.

Jeg tror ikke på et språk for noen få mennesker som kan både finsk og norsk. Forutsetningen for at du skal kunne kommunisere språket er at du da må kunne BEGGE språkene og da begynner det å handle om svært få mennesker. Dette er kunstig, unaturlig og særdeles lite kommunikativt. Målet må være å lære de som vil det, finsk og intet annet. Skal man bevare slektsbånd, feriere i Finland etc., så MÅ de unge lære seg finsk. Vi kan ikke la staten tre et Seppola- og Aronsenspråk ned over ørene på ungene våre, bare fordi Seppola og Aronsen ”blir hørt”.

Jeg leste et langt intervju med Håkon Wara i Finnmarken for en tid siden. Håkon var på samme måte som Beddari, inne på historien og fakta i denne saken – ”Vi har alltid snakket finsk.”

Jeg vil anbefale de som gidder, å lese de gamle folketellingene. De forteller mer om hva de som kom flyttende over til Norge mente om seg selv, enn det Kvenforbundet evner å formidle av ”sannhet”. Jeg tror det var få av dem som kom hit som hadde samme forståelse av ”virkeligheten” som det d’herrer i Kvenforbundet har. Jeg tror de færreste visste at de var en urbefolkning fra et ikke definerbart sted i en verden de ikke visste hvor var.

Historien kan selvsagt omformes i Kvenforbundets medlemmers hode, men de er heldigvis en minoritet i minoriteten. De fleste etterkommerne etter finske innvandrere til Norge snakker finsk og da kan de gjøre seg forstått også i Finland, landet deres forfedre kom fra. Skal man følge Kvenforbundet, skal man kun lære et språk som fordrer at du er funksjonelt tospråklig – norsk og finsk og hva er meningen med det? Staten Norge bestemmer at du skal lære å snakke med noen få mennesker som har lært det samme som deg selv!

Som Beddari skriver, ”hvis ikke myndighetene besinner seg, får vi ikke alene en språkgrense mot Finland men også mellom folk innen landet (Norge). Er dette en fornuftig politikk fra myndighetene?
____________________

Minneord i YLE-Lappi av Mirjam Kälkäjä: http://yle.fi/uutiset/norjalainen_kulttuurivaikuttaja_olav_beddari_on_kuollut/7391897

Beddari var tildelt Kongens Fortjenestemedalje i Gull og utnevnt til Ridder av første klasse av Finlands Lejons orden:

http://www.finland.no/public/default.aspx?contentid=127169&contentlan=3&culture=sv-FI

En hund er det den er født til – en hund!

Det har skapt voldsomt oppstyr at en bonde har skutt en hund. 1000 mennesker kom sammen for å sørge over hunden. 1000 mennesker er flere enn i de fleste begravelser i landet…Men, de hadde vel alle et nærmere forhold til denne Border Collien, enn de har til naboen som døde alene i sin leilighet for et par uker siden.

Fårehunden skal jo passe på sine får, dersom den er opplært til det. Ellers er vel hunder som hunder flest og jakter på alt fra humler til bjørn. Hvorfor denne hunden skulle være det ene unntaket er meg en gåte. Jeg tror vel middelveien mellom disse herrene, hundeeieren og sauebonden, er dekkende for sannheten. At eieren lar hunden springe fritt i et beiteområde er helt feil, samtidig som det er veldig feil å skyte en hund på grunn av at eieren er en tulling uten respekt for annet enn sin egen hund, slik vi ofte ser det her i byen.

I Oslo er det ikke mange sauer, selv om det av og til virker motsatt. Derimot er byen full av hunder. De er stort sett hunder som er født som nyttedyr med innebygde instinkter til det formålet de en gang ble brukt til. Mange mennesker misforstår dette og tror at en Siberian Husky er til for å bo i en ettroms leilighet på Vålerenga, for at den er «søt». En del «tvilsomme» mennesker mener at det er tøft å ha en hund som kan skremme dealeren. Selv disse menneskene ser også på hunden sin som «søt».
Felles for disse er at de faktisk mener at akkurat «min hund» er verdens snilleste hund. De synes å tro at alskens blandingsraser, ofte avlet fram som misfostre, er helt perfekt for akkurat deres eget behov – nemlig som kosedyr og turvenn, en tur som ofte begrenser seg til en tur undet «blokka». Disse hundene er selvsagt så gode og snille at de «helt trygt» kan stå i bånd (eller uten) utenfor en butikk eller en pub, så lenge det passer for eieren. Eierne «ser» ikke at det kommer små barn, gamle damer, muslimer (som går lange omveier rundt hunder) OG andre hunder som skal handle på den samme butikken, eller ta seg en øl på den samme pub’en. De ser på det som en selvfølge at andre skal ta hensyn til akkurat deres hund og deres eget behov for en melk eller en øl. De tenker ikke på at selv jeg, som har hatt flere hunder, har utrolig respekt for fremmede hunder. Jeg er ikke veldig redd, men en fremmed hund er nå en gang en fremmed hund. Jeg går jo ikke rundt å klapper på alle mennesker jeg møter på gata heller. Forresten, kanskje jeg skulle gjøre det med hundeeiere jeg møter, som ikke har hunden i bånd.

Jeg har mange venner som har hund. De fleste jeg kjenner ser på sin hund som en «venn» som de gir omsorg, masse trim og som de plukker opp dritten etter. Men, jeg ser også dem som tar seg til rette og som faktisk mener at alle andre skal tilpasse seg deres eget ego og som lar hunden gå løs, uansett hvor de ferdes. Disse burde miste retten til å ha hunder, dersom en slik lov fantes.

Samme kan det være, det var en underlig forestilling å samle masse mennesker for å minnes en hund, uansett hvilken beveggrunn de har. At 1000 mennesker samler seg i sorg for en hund som oppførte seg som hund og en sauebonde som oppførte seg som en sauebonde som verner om sauene sine, viser at folk har mistet all sunn fornuft. Man skal aldri tro at «hunden min er så snill og søt» at den slutter å være det den er født til, nemlig å være hund.

Amunds uverdige valg

Avisa Ságat har i flere nyhetssaker skrevet om Amund Anti i Kárášjohka som har kommet i skvis med NAV.
Avisas første sak gir et kort innblikk i den faktiske situasjonen til Amund, som han beskriver slik: «Jeg er 50 prosent ufør i dag. Jeg får også sosialstøtte fra NAV på 150 kroner dagen. Uføretrygda går til boutgifter, mens jeg skal leve av sosialstøtten. Han er tidligere rusmisbruker, og hadde nylig et tre måneders opphold på Finnmarksklinikken med positivt resultat.» Amund forklarer selv at han har vært rusfri siden det oppholdet. Han la på seg og var i bra form. Han må ete for å legge på seg på grunn av en sykdom han har vært gjennom og han bruker en del medisiner.

» Jeg har ikke råd til å være syk. Jeg må velge om jeg skal til legen og bruke penger på medisiner, eller kjøpe meg mat, forklarer han.»

«NAV henviser Ságat til Karasjok kommune for svar. Rådmann i Karasjok kommune, Elfrid Boine, ønsker heller ikke å kommentere Amund Antis sak. – Vi følger de nasjonale føring­ene som etablert. Man må legge ut for sine utgifter, og få disse refundert i ettertid, forklarer Boine til Ságat.»

Jeg ble selv kjent med Amund i 1973. Den mannen har hatt sine opp- og nedturer, det vet de fleste som kjenner ham. Men, når han nå er blitt godt voksen og atter en gang vist vilje til å bli rusfri, så er det en del mekanismer som burde klikke inn i et hvert velferdssystem.

Det er som regel NAV selv som sender Amund og andre tilbake til det helvetet de kom fra. Dette er det få som diskuterer fra Stortingets talerstol men, det er altfor ofte sannheten. Hvis 100% av de tilfellene jeg har vært borti opplever det samme, så er den målestokken svært liten og statistisk lik 0, men allikevel meget skremmende.

Hvorfor fremmer jeg en så alvorlig påstand? Fordi det som regel er de tilfellene vi får lese om i media, det er de og enkeltskjebner vi selv kjenner i vårt eget nærmiljø som gir fasiten vår. De fleste hører vi jo ikke om….

Det er kun Amund selv og Finnmarksklinkikken som kan gjøre noe med hans rusproblemer, slik er det med alle andre også. Hvert menneske som vil ut kan komme ut, med sin egen og det offentliges hjelp. Den delen er ikke den største bøygen – den møter du når du kommer ut og faktisk er rusfri, det er da de største problemene kommer.
Jeg satt for en tid siden på en uteservering i nærheten. Ved nabobordet var det to menn som satt og snakket sammen. Begge hadde tydeligvis lang fartstid innenfor faget rus for de snakket sammen med dyp innsikt. Den ene mannen var kommet ut av en institusjon noen dager før. Han kom «hjem» til en liten leilighet der han skulle ha bodd men, NAV hadde «glemt» å betale husleia hans i noen måneder mens han var til avrusning og eieren hadde kastet ham ut. Han fikk tak i de få eiendelene han hadde men han var like fullt husløs. Tilbudet fra NAV var da å gi ham en helt ok leilighet i en blokk, der narkotikadealerne står tettere enn et skolekorps på 17.mai. «Hvor helvetes lenge karer jeg å være rusfri i den blokka, sukket mannen». Jeg sa ikke noe, men gjettet på et par uker – jeg fikk rett alt etter noen få dager.

«Jeg får sosialstøtte fra NAV på 150 kroner dagen. Uføretrygda går til boutgifter, mens jeg skal leve av sosialstøtten, forklarer Anti.» Altså, medisinutgiftene pluss matutgiftene blir for høye når han bare får 150 kroner dagen til mat og medisiner. Det kan jo være at han vil kjøpe seg en ny sommerjakke og ta seg en røyk også, hva vet jeg.

Jo, løsningen kommer fra NAV –  Man må legge ut for sine utgifter, og få disse refundert i ettertid!
Ja, akkurat, det er jo helt naturlig. Hvis du er blakk, uansett årsak, så skal du handle, få en kvittering og vente på 14 dagers saksbehandling for å få pengene du kunne ha forskuttert fra NAV…eller hvordan man nå skal forklare det. Det er bare en offentlig etat med altfor høylønte folk, som kommer rett fra en høyskole som kan lage en slik regel. I mitt hode er regelen veldig enkel – har du ikke penger, så kan du ikke handle! Du kan rett og slett ikke kjøpe et brød på forskudd på RemaRimi. Det vil ikke Reitan & co akseptere, det gjør heller ikke Apotekene. Dette blir dermed en evig kamp mot regler du ikke er i stand til å følge og den tapende parten vet vi alle hvem er. Hvis Amund hadde fått tilbake 4-5000 kroner på skatten, så hadde han ikke fått disse pengene heller, slik at han kunne opparbeid seg en liten buffer, de hadde NAV sendt inn krav om til Kemneren for å sikre seg pengene som «du skylder dem». Det vil si, har du havnet i denne suppa, så slår alle reglene deg i bakken og du kommer ikke ut av systemet før du vinner 7 rette i lotto og kan si farvel til ditt uverdige liv der enkeltmennesker ansatt på et kontor egentlig har all makt til å sende deg tilbake til rushelvetet – og faktisk gjør det, uten at de har gjort noe annet enn å følge sine egne regler og forskrifter. Derfor er det ikke personen og rådmannen Elfrid Boine som uttaler seg til avisa Ságat, det er politikerne som gjør det, via de reglene de godkjenner for NAV.

Den eneste regelen NAV, som regel ikke følger er denne;

Økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er en skjønnsmessig ytelse, jf. lovens § 18 første ledd. De kommunale sosiale tjenesten i Nav-kontoret har både rett og plikt til å utøve skjønn når de vurderer om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Satsene i de veiledende retningslinjene må derfor betraktes som et veiledende utgangspunkt for det skjønn som skal utøves. Det vises til rundskriv, Hovednummer 35 – 2012 punkt 4.18.1.5 om forholdet mellom individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer.

I dag er regelen at minstesatsen, vedtatt av den enkelte kommune, er ufravikelig i utmåling av støttebeløp. Det er først når NAV-ansatte tar inn over seg ordene, skjønn, veiledning, tilrettelegging og fornuft at Amund og rusmisbrukeren jeg nevnte, får den hjelpen de har krav på i henhold til lover og regler. All sunn fornuft tilsier at Amund ikke kan forskuttere noe som helst med litt uføretrygd og 150 kroner dagen til andre normale utgifter. Tenk om han røyker….huff. Den samme sunne fornuften tilsier også at rusmisbrukeren ikke burde sendes til blokka der alskens narkotiske stoffer selges fra kommunens egne leiligheter i 1.etasje, ut mot gata. Vi ser det hver dag….

Jeg har mange ganger tenk på om det finnes en statistikk over antallet mennesker som har vært registrert som klienter i NAVs systemer som har sett selvmord som den eneste løsningen på sin uverdige tilværelse…

Lagt til 15.47:
Mens jeg satt å skrev denne lille saken så kom Aftenposten med nyheten om at de hadde bevilget penger til Donald Duck….. http://www.aftenposten.no/okonomi/Nav-skrev-ut-sjekker-til-Donald-Duck-7619680.html#

Skje vår vilje – hva så?

For et par dager fikk jeg skatteoppgjøret for 2013 tilsendt på samisk. Dette er noe mange av oss har jobbet utrolig lenge med og endelig fikk jeg oppleve det. Jeg ble så glad at jeg helt glemte å se på det negative resultatet av skatteoppgjøret før det var gått en time. Denne nyheten la jeg ut på Facebook og på Twitter straks jeg ble klar over det. Ledende samepolitikere som tidligere har kritisert «staten» for at vi ikke har hatt denne muligheten, var atter en gang tause. En av Sametingsrådene kommenterte riktignok med at hun skulle sjekke sin egen, ellers var det helt taust. Jeg kan heller ikke se at Sametinget, NSR eller andre har sendt ut hyllende pressemeldinger for at dette «problemet», som de har vært så utrolig opptatt av, endelig er løst. Media ser heller ikke ut til å bry seg om dette, selv om de har brukt spaltemetre og kostbare radiominutter om dette hvert eneste år. De ofret heller ikke nyheten om at vi skal få fylle ut selvangivelsen på samisk til neste år en millimeter omtale.

Hvorfor bryr de seg ikke?

I forrige måned lastet jeg ned en oppdatering av operativsystemet til min mobiltelefon. Med den fikk jeg alle de samiske tastaturene, inkludert korrekte navn på ukedager og måneder på alle de samiske språkene på samme måte som vi har det på PC’en.

Dette innebærer at Ellen Marianne Utsi og Isabel Kemi nå kan skrive gođđit i stedet for goddit på SMS, slik de forteller her http://www.nrk.no/sapmi/velger-bort-samisk-som-sms-sprak-1.11582679

Jeg har selvsagt lagt ut eksempler på alt dette også på Facebook og Twitter. «Hele fire» mennesker har likt denne nyheten, ingen av dem er politikere. Heller ikke media har nevnt dette med et ord.

Hvorfor bryr de seg ikke?

Kan det være at livene deres blir kjedeligere når de ikke får klage, eller er det bare det at det i disse to sakene ikke er en eneste samepolitiker som kan ta på seg «æren» for at de er løst? De har nemlig ikke løftet en finger, bortsett fra å klage i media.

Startskjermen på min Windows Phone og noen av språkvalgene jeg har.

 

 

 

 

 

Dugnad eller resultater NSR?

Jeg har, i sosiale medier, stadig stilt spørsmål, kritisert og kanskje også kastet litt dritt. Ja, det er slik jeg er. Jeg provoserer og det er stort sett på bakgrunn av at jeg har fulgt samepolitikken siden jeg ble medlem i en sameforening i 1972, lenge før mange av dagens samepolitikere ble født. Jeg lover dere, jeg har fulgt med.

Når jeg stiller et spørsmål til NSR på Twitter, så er det fordi jeg vet hva NSR har ment gjennom tidene og hva de har gjort i de altfor mange årene de hadde full styring i Sametinget. De svarer aldri…

Jeg vil bare ta et par saker.

Flere, deriblant Slje Karie Muotka, synes at det er helt forferdelig at Sametinget mener at de samiske «husene», slik som Álttá Sámi Siida, skal måtte bli AS for å få støtte fra Sametinget. Selvsagt skjønner jeg skepsisen til nye organisasjonsformer men, kanskje NSR og Silje burde tenke på bakgrunnen for dette. Hva ser vi til stadighet, jo, avisoppslag om diverse «hus» og forbund som ikke oppfyller sine forpliktelser som Silje, og andre i Sametinget, selv lager reglene for. Sist ut var vel Samisk Fotallforbund.

Siljes argument, på Twitter, var at det vil bli vanskelig å rekruttere frivillige og at alt fra gammelt av var bygd på frivillighet og dugnadsarbeid. Ja, som Nesebyværing så vet jeg mye om det. Det var en gang. I dag er det flere regler som må følges. Det holder ikke lengre at noen lot Audun, som 14-åring, kjøre en bulldoser for å være med på å lage en fotballbane i Nesseby. I dag skal HMS-regler og masse annet funke. Nu ikke som før, som en gammel mann sa.

Hvis man har et AS for hvert samisk hus så vet kommune, fylkeskommune, stat og Sameting at det finnes et regelverk som MÅ følges. Det er en sikkerhet for enhver instans som skal bevilge en pengesum til et slikt hus. Hva er galt med det? Vi har da altfor mange eksempler på det motsatte. Trenger jeg å nevne Samisk Hus i Oslo?

Så har jeg den siste nære tiden hørt at det fra «samisk» side har kommet innsigelser på at Sametingsrådet har inngått avtaler med Oslo og Tromsø kommune om bedrede forhold for samiske aktiviteter som barnehage og skole i disse byene. De andre som har fremmet lignende kritikk er FrP. Jeg kunne sluttet nå, men en liten djevel tok tak i meg akkurat nå. Dette vil jeg utbrodere.

Harald Gaski var, i likhet med flere andre, rimelig indignert over at ikke Sametingsrådet hadde konsultert sameforeningen i Tromsø (NSR) om denne avtalen. Ja, det er jo like naturlig som at Jens Stoltenberg konsulterer FrP i Sogn- og Fjordane om en avtale som regjeringen vil inngå der, eller? Mener dere virkelig dette, eller er det bare surmuling?

NSR kan mene hva de vil og Sametingsrådet mener det de vil, sånn fungerer demokratiet. Hvis Sametingsrådet inngår en avtale som gavner samene i Tromsø ved klare forpliktelser fra begge parter, så har de jaggu klart mere enn NSR har gjort på alle de årene de selv hadde mulighet til å gjøre det. NSR kan fortsette med sin dugnadspolitikk i både barnehage og skole så lenge de vil. Det er resultatet for barn og unge som teller, når det gjelder barnehager og skoler.

Til Harald og NSR-medlemmer kan jeg si at vi, i Oslo, endelig har fått såpass mye orden på samiskundervisningen at min datter igjen vil begynne på det løpet, etter at hun ga opp. Dette kommer takket være den innsatsen Sametingsrådet, med Laila Vars i spissen, har fått til. Dugnadspolitikken i Oslo døde, til fordel for forpliktende avtale. Takk kjære Sametingsråd.

Etter Sameloven for en del år siden siden, så er det jaggu lite som har skjedd for samene, bortsett fra den perioden etter at NSR forlot styringen. Bry dere ikke om akkurat den påstanden, den er veldig subjektiv. Men det som er betegnende er at hver gang dagens Sametingsråd får til noe positivt så kommer noen fra fortiden med en eller annen for kritikk mot det som oppnås, eller så kommer det ørten eksemplarer av «ja, dere som har direkte linjer inn i regjeringen, hvorfor ble det ikke bedre». Det er som å høre Høyre og FrP, «for seint for lite, for dårlig.» At alle disse tre nevnte har hatt muligheten til å gjøre det bedre selv, uten å gjøre det nevnes, selvsagt ikke.

Etter at jeg først satte punktum på innlegget, så dukket jaggu meldingen om at byråden for opplæring i Oslo vil at samisk skal være valgfag for alle i Oslo.

Silje og andre i NSR, er dette resultat av dugnaden, eller av Laila Vars og Sametingsrådets langsiktige arbeid?

All ros til de av oss som har jobbet dugnad i en årrekke, selv ga jeg opp for 10-12 år siden, men nå må man ha mere forutsigbarhet og da er Sametingsrådet linje helt klart den beste for samene.

Samiskundervisn…

Samiskundervisning i Oslo

Nærmere lavmål kommer du ikke.
Ja, det er min helt uærbødige påstand. Det burde ikke lages et undervisningsopplegg som kommer under streken for tallet null. Men på Kampen har vi nok nådd det nivået.

I en tilsynsrapport som Fylkesmannen i Oslo har laget sier rektoren på skolen og Fylkesmannen i Oslo at alt er på plass, ungene har bøker, lærerne er kvalifiserte og ALT er ok. De har til og med kontakt med foreldrene. Dette er dikt og ren fantasi. Man kan kanskje si at han snakker mot bedre vitende og jeg tror faktisk at det er sant. Mannen aner overhode ikke noe om det han snakker om.

Når jeg hører rektoren på Kampen skole si til NRK-Sámi Radio at han aldri har fått en klage, så trodde jeg han, som mange andre i Norge, av helt andre grunner ikke tør åpne postkassa for at de er redd for at det skal ligge inkassovarsler der, inntil jeg husket at det ikke er tilfelle. Rektoren har fått klager, jeg har skrevet dem selv og jeg har kopier fra andre som har gjort det samme. Det som er trist i rektorens løgn er at han faktisk har svart oss. Det vil si; han har mottatt klager, han har svart på klager og i ettertid går i intervju og sier at han aldri har fått klager. Jeg skjønner meg bedre på de som ikke har turt å åpne postkassa enn den mannen som har åpnet postkassa, svart på klagen og i ettertid påstår at han aldri har hørt en klage. Hvor dumme mener mannen egentlig at samer er? NRK-Sámi Radio kan høres også i Oslo, men det vet kanskje ikke Heidner. Jeg tror at hans kunnskap om samer strekker seg til at de har rein og lever på fjellet, slik vi lærte på skolen.

Både Heidner og den forrige rektoren har fått gjentagne henvendelser og klager på samiskundervisningen, men ingen av dem har løftet en finger i løpet av de årene vi har hatt datra vår på Kampen. Den kontakten vi har hatt med skolen og rektor gjennom fem år har foregått via telefonsamtaler og e-post.

Nå, her om dagen, kom det innkalling til et foreldremøte, etter at jenta vår, selv, besluttet å kutte ut samiskundervisningen, noe både rektor og samisklærer er varslet om. Det er første gang en slik innkalling har kommet i et eget brev fra Kampen Skole. Tenk det, fem år uten et eneste foreldremøte! Hvem vil vel akseptere det? I fjor sommer krevde vi, via e-post til rektor, en vanlig evaluering av jentas kunnskaper i samisk etter skoleåret, slik de får i alle andre fag. Dette var nok litt «vondt og vanskelig» men, vi fikk den, for første gang siden hun begynte i 1.klasse. I sommer fikk vi ikke noe.

Vi har aldri fått en plan for undervisningen, hun har knapt hatt lærebøker og timetallet har ligget på bunnivå og hun har aldri, til denne dag, fått det antall timer som læreplanen sier at hun skal ha. Det har alltid gått bort to til tre uker før undervisningen har kommet i gang på høsten. Da har vi kommet nært inn på høstferien her nede, der timer forsvinner. Før jul avsluttes samiskundervisninger som regel en uke før all annen undervisning med en kosetime etc. Etter jul så funker det vel sånn passe helt fram til årets happening på skolen, den fantastiske vinterfestivalen som elevene har masse glede av og som de lærer mye av, unntatt noe samisk. Så kommer påskeferien, der det også forsvinner timer.  Undervisningen har vel, som ellers i landet, vært et hvileskjær en uke eller to før sommerferien.

I de to, tre første årene var det slik at hun ikke selv visste at det var samisktime, hvilken 6-7 åring vet vel slikt, da var det ingen på skolen som minte henne på det og timer gikk tapt.

Etter å ha blitt møtt med å lære å si «mii du namma lea/hva heter du» hvert eneste forbannede skoleår så fikk hun nok. Hun har opp gjennom årene stilt mange andre spørsmål som, «pappa hvorfor må må vi lære å tegne rein, plasseringen av ting i en lávvo og andre gamle samiske ting, som å tegne kofter fra Kautokeino etc». Dette er da ikke noe unger som er født og oppvokst her i Oslo har noe forhold til.

Jeg er en av dem som alltid har hatet kasus, infinitter etc men å kunne snakke, må da gå an å lære lærevilige unger uten dikkedarer. Hvorfor kan ikke dages skolesystem gi min datter enkel kunnskap om samisk? Det kan da ikke være raketteknologi?

Jeg har ikke studert «Samiske tall forteller» men, jeg vet at Samiske tall etter hvert, vil fortelle at elever med samisk som 2.språk vil gå ytterligere ned til neste år, i hvert fall her i Oslo. Grunnen til dette er at ungene ikke får et tilbud som holder mål med læreplanen, en rektor som ikke bryr seg, en lærer som er fraværende, manglende planlegging som starter etter at skoleåret har startet, at kommunen ikke bryr seg unntatt når de er i møter med Sametinget og at opplegget for andrespråksundervisningen er fullstedig nedprioritert fra alle parter i systemet. Vi begynner å bli flere som ikke lengre aksepterer dette. Når ungene kan lære engelsk og andre språk i løpet av et par år, så bør jaggu de samme ungene kunne lære å svare på spørsmålet om hva du heter etter fem år, til tross for at det er samisk som andrespråk vi snakker om. Hvordan kan rene samiskspråklige barn som begynner i første klasse snakke setninger på engelsk etter noen måneder, mens norskspråklige barn ikke kan lære annet enn «mii du namma lea», etter fem år? Kan noen svare? Ville noen av dere som leser dette slå dere til ro med følgende uttalelse fra en lærer i forbindelse med en klage: «Vi  har øvd på ordene og nå kan han si 2 setninger allerede. Vi øver på  lesinga også.» Dette fantastiske resultatet kommer læreren med til en forelder etter tre års skolegang for ungen. Det er det samme som at en lærer hadde skrevet «Ungen din har allerede lært den lille gangtabellen» når ungen var i 9.klasse.

Når det står to timer engelsk på timeplanen i uka og to timer samisk, så lurer jeg virkelig på hva det er som gjør at ungene i samisk, etter fem år, ikke kan noe som helst. Jeg er ikke helt sikker på om hun kan si at hun vil kjøpe et brød på samisk, men jeg husker at hun tegnet inndelingen i en lávvu, som jeg overhode ikke kan. Det er jo imponerende nok.

Som same, velger til Sametinget og en av dem som i masse år har kjempet for samiske språk blant annet i IT-utviklingen, nekter jeg å akseptere at de ungene som av forskjellige grunner vokser opp utenfor Indre-Finnmark ikke får et godt nok undervisningstilbud i samisk. Ja, jeg tar selvsagt på meg skylden for min egen manglende innsats, men det finnes utallige andre høyt «dekorerte» samer i Indre-Finnmark som heller ikke har lært ungene sine samisk, uten at det skal unnskylde min egen manglende innsats. De hadde det nok lettere enn oss som bor i helt rene norskspråklige miljø. Unnlatelsessynden tar meg hver eneste dag når jeg ser at jeg har stolt på undervisningssystemet. Men, jeg ser at vi ikke kan akseptere det. Som de gamle sa hjemme, en same er same selv om du koker han i smult. Jeg er en av dem og datra mi er minst like selvsikker som meg. Hun er umåtelig stolt av sitt opphav og hun kan få tårene til å sprute i en pappas øyne når hun helt glatt og elegant sier til en eller annen i «bygda vår» «du vet, jeg er same, jeg». Som om noen bryr seg i en del av Oslo der fargeblindhet er den største sykdommen i barnehage og skole. Det finnes snart ikke et barn av somaliske eller pakistanske etterkommere som lar seg skremme eller imponere av at hun sier det. Her er det ikke mye forskjell på ungene. De ser ikke stor forskjell på hverandre.

Ja, dette var mye «edder og galle». Da har jeg ikke en skrevet om hva mine tre sønner, i en idag samisk kommune, har opplevd av samiskundervisningshelvetet. Men, hjertet tåler ikke så mye på en gang.

For å synliggjøre hva rektoren nekter for å vite, vil jeg klippe inn en e-post fra en mor til rektor, undervisningsleder og en klassekontakt på skolen som ble sendt i januar 2011:

«Hei,

Min sønn xxx har hatt samiskundervisning fra han begynte i 1. klasse. Som forelder til et barn i samiskklassen er jeg svært forvirret og bekymret. Jeg aner ingenting om hva som faktisk foregår i undervisningen, eller hva slags læringsplaner og mål som foreligger. Jeg har ingen aning om når samiskundervisningen faktisk er (ifølge xxx er det annenhver mandag?), eller om den faktisk  skjer i det hele tatt. Hvem som underviser har jeg ingen aning om (- vedkommende har jeg aldri sett), ei heller hvor mange elever det er.

Da xxx gikk i første klasse måtte jeg ringe skolen mange ganger i løpet av året, fordi han stadig og vedvarende ble glemt sendt avgårde til samiskundervisning. Nå har jeg fått vite via en annen forelder i samiskklassen at hennes barn sier at xxx ikke kommer til samisken fordi «de voksne ikke husker det».

Jeg uttrykker sterk bekymring med hensyn til hva han faktisk har lært i løpet av de tre og et halvt årene han har gått i samiskklassen. Jeg skjønner at det ikke er lett å lære bort språk til barn som ikke får praktisert hjemme, men etter de første årene er han altså fortsatt ikke stødig i å kunne si hva han heter på samisk.

Jeg lurer på hvilken prioritet samiskundervisningen har på Kampen skole, og i hvilken grad denne undervisningen følges opp og kvalitetssjekkes.

Videre lurer jeg selvsagt på når og hvordan undervisningen skjer, og om xxx i det hele tatt deltar i undervisningen.»

Hver enkelt får selv vurdere om det er vi, som foreldre til elevene på skolen, eller rektor Heidner som har rett!

Samiske stedsnavn til fare for hvem?

Jeg har fulgt debatten som verserer om samiske stedsnavn på kart. Jeg skal ikke karakterisere personer, men jeg må kunne innrømme at jeg er litt skuffet over Thorbjørn Aas. Jeg trodde at trønderen var dratt oppover for å kanskje lære litt om landet Norge. Samtidig vil jeg stille meg kritisk til de som sabler ned Politimesteren, slik jeg har sett.

Er det ikke bedre å forklare en nyinnflyttet hva samiske navn på et fjell eller et vatn kan fortelle? Jeg er ikke sikker på at noen har tatt seg tid til å lære Aas akkurat det.
For egen del så kan jeg bare si at det i mitt hode finnes utallige samiske navn på plasser, vatn, steder, fjellknauser etc som jeg garantert ville brukt, dersom jeg fikk et hjerteinfarkt en eller annen plass i terrenget utenfor f.eks Nesseby kirkested. Jeg ville ikke en gang tenkt på hva plassen heter på norsk. Jeg ville jeg nok brukt det navnet jeg lærte da jeg var en neve stor. Om det er noen mennesker som har peiling på hva Máddevárjohkka heter på norsk, så send meg en melding. Eller, for den saks skyld Guobbarjohkka, der hytta vår var. Hvis jeg hadde ringt noen og bedt dem om å hente meg ved Soppelva, hvis jeg var syk, så hadde jeg kanskje blitt funnet, begravet og kanskje råtnet før de jeg ringte, fant meg. Det er nemlig Guobbarjohkka oversatt til norsk.

Jeg kan ganske enkelt finne masse eksempler på galskapen men det har ingen hensikt i en slik debatt. De samiske navnene, dersom de blir lært av andre vil kunne fortelle deg helt eksakt hvordan dalen, elva, fjellhaugen, og andre ting faktisk ser ut. Hvis du, som redningsmann, kommer i et helikopter og er på leting etter et menneske i nød så vil det stedsnavnet vedkommende oppgir, ekskludere masse andre steder og dermed redusere letetiden. Navnet vil fortelle deg at vedkommende er i en bunnen av en vággi (dalsenking) og ikke i en juovva (steinur). De to kan hete det samme på norsk, men på samisk vil det forklare, helt konkret, hvor mannskapene skal lete.

Det vil, i klartekst, fortelle meg at samiske navn på fjelltopper, som beskriver toppens form ville hjulpet meg mere enn å kalle toppen for Nils. Kjære mennesker, kan dere nå forklare hvor Suki er hentet fra og hva dere forstår med ordet?

Jeg sender masse varme tanker og hilsninger til Johnny på Statkart som har gjort en formidabel innsats, som ingen samiske medier, til tross for mange tips fra meg har ofret en ørliten sak på, for å få synliggjort samiske navn i moderne kart. Han skjønte i ung alder betydningen av å kunne forstå samiske navn på topper, vann, elver sletter etc. Som han sa en gang, Audun, jeg lærte å forstå naturen på en helt annen måte enn det jeg kunne fra før.

Statssekretær for samiske saker

Siden lillebror gikk av denne posten har samiske media, Twitter og Facebook vært full av spekulasjoner om hvem som skal overta. Det er helt ok, man skal kunne diskutere slike saker også på sosiale medier. Mye av det som har vært skrevet på Twitter har vel vært mer eller mindre halvvhjertet saklig, i hvert fall for min egen del. Jeg synes vel egentlig ikke at jeg skal mene så mye om saker der min bror er involvert, det blir litt feil. Derfor valgte vi vel, litt på spøk, Raimo som Sametingspresident i kveld, på Twitter. Hva VELGERNE mener er ikke opp til meg.

Magnhild Mathisen, leder i Aps samepolitiske råd har, med eller uten egen viten, lansert Raimo som presidentkandidat i Ávvir. Etter min mening er det flott av bygdefolket støtter hverandre i Nesseby. Henne om det, hun har gjort veldig mye annet denne uken. MEN, Magnhild har også masse forskjellige meninger om hvem som skal bli Statssekretær for samiske saker.

Inger-Marit Eira Åhren gikk ut i media og fortalte at hun var spurt og takket nei. Man «gjør ikke det». Hvis du får en telefon fra Jens eller en annen minister så holder du kjeft. Dermed sier vi takk og farvel til Inger-Marit for all fremtid. Dette burde en jente som har vært innom R5 tidligere vite.

At Ragnhild Vassvik Kalstad har så mye Ss i magen at hun, med hjelp av Inga Lill Olsen, lanserer seg selv gjør jo ikke farsen bedre. Å få hjelp av den jenta er vel som å få et ja av Lars Hapalahti og Jarl Hellesvik. Jeg, personlig, liker Ragnhild veldig godt og vet at hun kan gjøre en god jobb, men medieutspill i slike saker var vanligvis ikke karrierefremmende tidligere. Jeg kan gjerne tro at «noen i systemet» synes at det er greit med slik støtte….

Tilbake til Magnhild. Hun plukker ut kandidater i hytt og pine, legger ut meldinger i åpne fora på Facebook etc. Det siste er et intervju på NRK-Sápmi der hun opplyser oss om at hun har 20 kandidater til Ss-jobben. Javel, hvem har hun da rådført seg med? Skal hun skrive en e-post til en minister på fredag ettermiddag med en liste på 20 eller flere kandidater (forslagene kan jo bli flere etter som dagene går)? Det vil jo være total galskap. Hvis «same-AP» er SÅ splittet så bør Magnhild la PC og telefon ligge i noen dager. En multetur til Luohkkejeaggi er veldig avslappende og kan anbefales. Send i hvertfall ikke 20 navn til en minister, uansett hva vedkommende heter, i morgen etter klokken halv tolv.