Strukturell rasisme i media

Denne saken er forfattet for omlag 10 år siden. Den er derfor relatert til en aktuell sak den gang. Om situasjonen er bedre nå er et åpent spørsmål, når jeg ikke lengre leser avisene daglig. Jeg innbiller meg at om det har skjedd en bedring, så er den vel marginal.
____________________________________

Jeg fikk bare så veldig lyst til å skrive om noe som bekymrer meg. Når man sitter i Oslo og leser hva som skjer hjemme så blir ting liksom så annerledes. Det hender at mine venner her nede, de fleste søringer, pakistanere og slikt noe, også ser på hva som står i de underlige småavisene som han Audun leser så flittig. Her i går så oppdaget Knut en ny stor plass i Norge, en plass han hadde lagt merke til tidligere – Spansdalen.

–Er det en stor by, spurte han meg. Jeg måtte, litt sånn unnvikende svare at det neppe kan karakteriseres som en by, heller som en liten flekk på et kart. Men, sier han, jeg har jo hørt om dette stedet flere ganger i media, var det ikke der den forferdelige sedelighetssaken var. Jooo, sa jeg og dro litt på det. Hvorfor spør du om det da, sa jeg. Jo, sier han – i Nordlys i dag står det med fete typer over 4 spalter at det har vært en slåsskamp i Spansdalen. To gutter i 20-årene har hatt seg en god gammeldags slåsskamp og den ene endte på sykehus, akkurat slik vi gjorde det da jeg var ung. Vi fikk aldri oppslag over 4 spalter i Fedrelandsvennen, sa Knut, nesten snurt. Han fortsatte å lese og så utbryter han, SE HER, her, nederst på samme side står det at to menn har gjort akkurat det samme på Finnsnes, men de får bare en knøttliten notis nederst på siden.

Med fotballkamp på storskjerm i bakgrunnen og et par halvlitere på bordet utviklet kvelden seg til en diskusjon om faget journalistikk. Jeg prøvde selvsagt si at lokalpresse er forskjellig fra hovedstadspresse, men måtte anse slaget som tapt overfor argumenter som at det ikke står noen steder at journalister SKAL brette ut små samfunn, bygårder eller noe annet som kan identifiseres på en enkel måte. Han snakket også veldig mye om å ta hensyn til uskyldige enkeltmennesker etc.

Etter å ha gitt Knut en lang geografileksjon om Spansdalen, Lavangen, Sør-Troms bakgrunn om samekultur, raske klipp fra hukommelsen om saker jeg har lest spesielt i Fremover, så sa han. –Tror du at Dagsavisen ville tatt bilde av høyblokka i Hølandsgata 1 dersom 5 mennesker i blokka hadde vært arrestert for ett eller annet? Det bor nesten like mange mennesker der som i hele Lavangen kommune. Nei, sa han, de andre beboerne hadde blitt skjermet for all medieomtale. Det er jo slik det skal være! Det er ikke viktig å formidle adressen til de som har gjort noe. De andre beboerne i blokka er jo ikke skyldig i noe som de 5 personene har gjort.

Når jeg kremtet litt og helt forsiktig forklarte at det er noe spesielt med Spansdalen, så ble han veldig nysgjerrig. Hva er det som er så spesielt da som utløser slike omtaler i media spurte Knut. Etter et par pliktskyldige sup av halvlitersglasset, sånn bare for å hale ut tiden, så vrei jeg den store stygge sannheten ut av meg – det bor 99% samer der. Jammenialledager, sa han, hvorfor sa du ikke det med en gang? Da forstår jeg jo alt mye lettere – i utlandet kalles dette for strukturell rasisme. I medienorge tør vi ikke ennå bruke dette begrepet, men det brukes i utlandet, til og med i USA. Ja vel, sa jeg dumt, uten å forstå hva begrepet betydde. Jo, forklarte han. Det er slik at dersom mediene helt systematisk skriver om Spansdalen med store bokstaver, så er dette nødvendigvis ikke renhekla rasisme, men det ”liksom bare blir sånn fra gammelt av”. Når lokaljournalistene har lært, fra de var små, at det er noe spesielt med Spansdalen så viderefører de dette i det de skriver, uten nødvendigvis selv å mene noe galt, det liksom bare er slik i deres hoder at det er noe spesielt med dette stedet og folkene som bor der.

Etter denne forklaringa skjønte jeg plutselig hvorfor Fremover på én side kan skrive ”en mann fra Spansdalen ble tatt for fyllekjøring” mens det på en annen side står ”en mann fra Skånland ble tatt for fyllekjøring”. Altså, man anonymiserer mannen fra Skånland, men det er liksom litt viktigere å ikke anonymisere mannen fra Spansdalen. Jeg har jo, når jeg tenker meg om, aldri lest at noen fra en annen bygd i Lavangen er tatt for fyllekjøring eller annet kriminelt, da heter det plutselig at vedkommende er fra Lavangen. Men, det er jo noe godt med dette da, journalistene mener at enhver filleting som skjer i Spansdalen er mer viktig enn om det samme skjer på Finnsnes. Det viser i hvert fall avisa Nordlys-journalist Kjell-Are Sollied i tirsdagsavisa. Dersom man leser begge sakene nøye, så er det faktisk ingen forskjell på hendelsesforløp, alvorlighet i slåsskampene eller noe annet som man kan tolke ut av det som står der – annet enn det nye begrepet jeg lærte – strukturell rasisme!

Jeg skal forklare mitt engasjement på en enkel måte. Jeg er faktisk mer knyttet til Spansdalen enn jeg er til det stedet jeg kommer fra, Nesseby. Jeg bor på Tennevoll og mora til mine tre sønner er fra Spansdalen og det innebærer at slekta til mine sønner for alltid vil være derfra. Jeg er der hver gang jeg er hjemme og jeg har aldri møtt spøkelser eller noe annet rart der. Menneskene som bor der er faktisk helt vanlige. Jeg er same selv og jeg kan aldri løpe fra det, eller legge skjul på det. Jeg er like stolt over det som alle i Spansdalen burde kunne være, hadde det ikke vært for at de til stadighet blir gjort oppmerksom på noe annet av distriktets journalister. Jeg har hørt om denne bygda allerede da jeg var liten. Den ble omtalt med varme i stemmen av min gudmor Anna Kvernmo, som fortalte om alle de gangene de gikk fra Kvernmoen over til Spansdalen for å besøke slektningene sine – den gang, som liten gutt, fikk jeg inntrykk av at Spansdalen var et eller annet paradis på jord. Det er det selvsagt ikke – det er bare en helt vanlig bygd i Nord-Norge med helt vanlige folk, samer, som i de fleste småbygdene i området. Det eneste som skiller samene i Spansdalen ut fra andre, er at de alltid har framstått som samer i motsetning til deres egne slektninger i andre bygder. Det er kanskje dette som plager en del av journalistene i distriktet.

Er det kanskje slik at noen av dem forsøker å skjule komagtuppan sine, som vi sier i Finnmark, ved å bevisst stigmatisere dem som bor i denne knøttebygda?

En oppfordring til journalistene. Bruk denne saka til å drøfte deres egne arbeidsmetoder, neste gang dere samles til møte – kanskje det kommer noe godt ut av det å diskutere fag på bakgrunn av konkrete saker.

Reklame

Dugnad eller resultater NSR?

Jeg har, i sosiale medier, stadig stilt spørsmål, kritisert og kanskje også kastet litt dritt. Ja, det er slik jeg er. Jeg provoserer og det er stort sett på bakgrunn av at jeg har fulgt samepolitikken siden jeg ble medlem i en sameforening i 1972, lenge før mange av dagens samepolitikere ble født. Jeg lover dere, jeg har fulgt med.

Når jeg stiller et spørsmål til NSR på Twitter, så er det fordi jeg vet hva NSR har ment gjennom tidene og hva de har gjort i de altfor mange årene de hadde full styring i Sametinget. De svarer aldri…

Jeg vil bare ta et par saker.

Flere, deriblant Slje Karie Muotka, synes at det er helt forferdelig at Sametinget mener at de samiske «husene», slik som Álttá Sámi Siida, skal måtte bli AS for å få støtte fra Sametinget. Selvsagt skjønner jeg skepsisen til nye organisasjonsformer men, kanskje NSR og Silje burde tenke på bakgrunnen for dette. Hva ser vi til stadighet, jo, avisoppslag om diverse «hus» og forbund som ikke oppfyller sine forpliktelser som Silje, og andre i Sametinget, selv lager reglene for. Sist ut var vel Samisk Fotallforbund.

Siljes argument, på Twitter, var at det vil bli vanskelig å rekruttere frivillige og at alt fra gammelt av var bygd på frivillighet og dugnadsarbeid. Ja, som Nesebyværing så vet jeg mye om det. Det var en gang. I dag er det flere regler som må følges. Det holder ikke lengre at noen lot Audun, som 14-åring, kjøre en bulldoser for å være med på å lage en fotballbane i Nesseby. I dag skal HMS-regler og masse annet funke. Nu ikke som før, som en gammel mann sa.

Hvis man har et AS for hvert samisk hus så vet kommune, fylkeskommune, stat og Sameting at det finnes et regelverk som MÅ følges. Det er en sikkerhet for enhver instans som skal bevilge en pengesum til et slikt hus. Hva er galt med det? Vi har da altfor mange eksempler på det motsatte. Trenger jeg å nevne Samisk Hus i Oslo?

Så har jeg den siste nære tiden hørt at det fra «samisk» side har kommet innsigelser på at Sametingsrådet har inngått avtaler med Oslo og Tromsø kommune om bedrede forhold for samiske aktiviteter som barnehage og skole i disse byene. De andre som har fremmet lignende kritikk er FrP. Jeg kunne sluttet nå, men en liten djevel tok tak i meg akkurat nå. Dette vil jeg utbrodere.

Harald Gaski var, i likhet med flere andre, rimelig indignert over at ikke Sametingsrådet hadde konsultert sameforeningen i Tromsø (NSR) om denne avtalen. Ja, det er jo like naturlig som at Jens Stoltenberg konsulterer FrP i Sogn- og Fjordane om en avtale som regjeringen vil inngå der, eller? Mener dere virkelig dette, eller er det bare surmuling?

NSR kan mene hva de vil og Sametingsrådet mener det de vil, sånn fungerer demokratiet. Hvis Sametingsrådet inngår en avtale som gavner samene i Tromsø ved klare forpliktelser fra begge parter, så har de jaggu klart mere enn NSR har gjort på alle de årene de selv hadde mulighet til å gjøre det. NSR kan fortsette med sin dugnadspolitikk i både barnehage og skole så lenge de vil. Det er resultatet for barn og unge som teller, når det gjelder barnehager og skoler.

Til Harald og NSR-medlemmer kan jeg si at vi, i Oslo, endelig har fått såpass mye orden på samiskundervisningen at min datter igjen vil begynne på det løpet, etter at hun ga opp. Dette kommer takket være den innsatsen Sametingsrådet, med Laila Vars i spissen, har fått til. Dugnadspolitikken i Oslo døde, til fordel for forpliktende avtale. Takk kjære Sametingsråd.

Etter Sameloven for en del år siden siden, så er det jaggu lite som har skjedd for samene, bortsett fra den perioden etter at NSR forlot styringen. Bry dere ikke om akkurat den påstanden, den er veldig subjektiv. Men det som er betegnende er at hver gang dagens Sametingsråd får til noe positivt så kommer noen fra fortiden med en eller annen for kritikk mot det som oppnås, eller så kommer det ørten eksemplarer av «ja, dere som har direkte linjer inn i regjeringen, hvorfor ble det ikke bedre». Det er som å høre Høyre og FrP, «for seint for lite, for dårlig.» At alle disse tre nevnte har hatt muligheten til å gjøre det bedre selv, uten å gjøre det nevnes, selvsagt ikke.

Etter at jeg først satte punktum på innlegget, så dukket jaggu meldingen om at byråden for opplæring i Oslo vil at samisk skal være valgfag for alle i Oslo.

Silje og andre i NSR, er dette resultat av dugnaden, eller av Laila Vars og Sametingsrådets langsiktige arbeid?

All ros til de av oss som har jobbet dugnad i en årrekke, selv ga jeg opp for 10-12 år siden, men nå må man ha mere forutsigbarhet og da er Sametingsrådet linje helt klart den beste for samene.