Måtte Olav Beddari leve evig

Dette innlegget er publisert tidligere i flere aviser i Finnmark. Saken er aktualisert etter Beddaris død i begynnelsen av august og omtale av ham blant annet i Ruijan Kaiku.
___________________

Jeg har med stor interesse lest Olav Beddaris innlegg i avisa Finnmarken tirsdag den 15. mars. Olav Beddari mener at man for noen år siden kjempet for å få inn finskundervisning i skolene fordi man skulle kunne kommunisere ”på tvers av landegrensene”. For oss som har tråkket ned disse grensene er dette meget forståelig.

Mange ”kvener” vil trekke på skuldrene og si at Olav er en gammel mann og det er han selvsagt. Han er såpass gammel at han kan historien, noe mange av de som kjemper for et eget kvensk språk ikke kan. De klamrer seg til akademiske forklaringer på hvorfor kvensk er et eget språk, forklaringer de neppe tror på selv. Den historiske oppramsingen Olav Beddari kommer med i innlegget er selvsagt korrekt – han har da vært med på det meste selv. Når Beddari skriver; ”lærer vi elevene korrekt finsk, gjør vi dem og samfunnet en stor tjeneste” så er han inne på det som er selve grunnlaget for at man i sin tid jobbet for finskundervisning i de to nordligste fylkene. Nabolandsspråkene var viktige før og de bør være like viktige i dag. Jeg er en av dem som har tilbrakt de fleste av mine ferier i Finland. Jeg var heldig og lærte en del finsk da jeg var liten og kan i dag med ”ikke grammatikalsk korrekthet” gjøre meg meget godt forstått i Finland. At jeg også kan kommunisere på masse ”kveners” fellespråk, samisk, er selvsagt en fordel i denne sammenhengen. Norske ”låneord” er ikke nødvendig for å snakke med finlendere…

Hva er kvensk? Jo kvensk er det jeg har hatt moro med å sammenfatte i to enkle setninger: ”Lastebiili tulii vasta siellä svingissä” og ”oppvaskklutii on kjøkkenbenkissä”. Hva i alle dager skal de unge lære dette for, hvis målet er å kommunisere med deres slektninger på den andre siden av finskegrensa, eller for å oppholde seg på deilige Nallikari en sommerferie?? Det er ikke en eneste finlender som forstår hva du sier. Minä haluan bruusi…hehe. Prøv den og se om du får en limsapullo! Bølsä er heller ikke noe godt ord på andre siden av grensa, det fikk Vadsøværingen som var sulten i et sted i Finland erfare for en del år siden.

Jeg tror ikke på et språk for noen få mennesker som kan både finsk og norsk. Forutsetningen for at du skal kunne kommunisere språket er at du da må kunne BEGGE språkene og da begynner det å handle om svært få mennesker. Dette er kunstig, unaturlig og særdeles lite kommunikativt. Målet må være å lære de som vil det, finsk og intet annet. Skal man bevare slektsbånd, feriere i Finland etc., så MÅ de unge lære seg finsk. Vi kan ikke la staten tre et Seppola- og Aronsenspråk ned over ørene på ungene våre, bare fordi Seppola og Aronsen ”blir hørt”.

Jeg leste et langt intervju med Håkon Wara i Finnmarken for en tid siden. Håkon var på samme måte som Beddari, inne på historien og fakta i denne saken – ”Vi har alltid snakket finsk.”

Jeg vil anbefale de som gidder, å lese de gamle folketellingene. De forteller mer om hva de som kom flyttende over til Norge mente om seg selv, enn det Kvenforbundet evner å formidle av ”sannhet”. Jeg tror det var få av dem som kom hit som hadde samme forståelse av ”virkeligheten” som det d’herrer i Kvenforbundet har. Jeg tror de færreste visste at de var en urbefolkning fra et ikke definerbart sted i en verden de ikke visste hvor var.

Historien kan selvsagt omformes i Kvenforbundets medlemmers hode, men de er heldigvis en minoritet i minoriteten. De fleste etterkommerne etter finske innvandrere til Norge snakker finsk og da kan de gjøre seg forstått også i Finland, landet deres forfedre kom fra. Skal man følge Kvenforbundet, skal man kun lære et språk som fordrer at du er funksjonelt tospråklig – norsk og finsk og hva er meningen med det? Staten Norge bestemmer at du skal lære å snakke med noen få mennesker som har lært det samme som deg selv!

Som Beddari skriver, ”hvis ikke myndighetene besinner seg, får vi ikke alene en språkgrense mot Finland men også mellom folk innen landet (Norge). Er dette en fornuftig politikk fra myndighetene?
____________________

Minneord i YLE-Lappi av Mirjam Kälkäjä: http://yle.fi/uutiset/norjalainen_kulttuurivaikuttaja_olav_beddari_on_kuollut/7391897

Beddari var tildelt Kongens Fortjenestemedalje i Gull og utnevnt til Ridder av første klasse av Finlands Lejons orden:

http://www.finland.no/public/default.aspx?contentid=127169&contentlan=3&culture=sv-FI

Samiskundervisn…

Samiskundervisning i Oslo

Nærmere lavmål kommer du ikke.
Ja, det er min helt uærbødige påstand. Det burde ikke lages et undervisningsopplegg som kommer under streken for tallet null. Men på Kampen har vi nok nådd det nivået.

I en tilsynsrapport som Fylkesmannen i Oslo har laget sier rektoren på skolen og Fylkesmannen i Oslo at alt er på plass, ungene har bøker, lærerne er kvalifiserte og ALT er ok. De har til og med kontakt med foreldrene. Dette er dikt og ren fantasi. Man kan kanskje si at han snakker mot bedre vitende og jeg tror faktisk at det er sant. Mannen aner overhode ikke noe om det han snakker om.

Når jeg hører rektoren på Kampen skole si til NRK-Sámi Radio at han aldri har fått en klage, så trodde jeg han, som mange andre i Norge, av helt andre grunner ikke tør åpne postkassa for at de er redd for at det skal ligge inkassovarsler der, inntil jeg husket at det ikke er tilfelle. Rektoren har fått klager, jeg har skrevet dem selv og jeg har kopier fra andre som har gjort det samme. Det som er trist i rektorens løgn er at han faktisk har svart oss. Det vil si; han har mottatt klager, han har svart på klager og i ettertid går i intervju og sier at han aldri har fått klager. Jeg skjønner meg bedre på de som ikke har turt å åpne postkassa enn den mannen som har åpnet postkassa, svart på klagen og i ettertid påstår at han aldri har hørt en klage. Hvor dumme mener mannen egentlig at samer er? NRK-Sámi Radio kan høres også i Oslo, men det vet kanskje ikke Heidner. Jeg tror at hans kunnskap om samer strekker seg til at de har rein og lever på fjellet, slik vi lærte på skolen.

Både Heidner og den forrige rektoren har fått gjentagne henvendelser og klager på samiskundervisningen, men ingen av dem har løftet en finger i løpet av de årene vi har hatt datra vår på Kampen. Den kontakten vi har hatt med skolen og rektor gjennom fem år har foregått via telefonsamtaler og e-post.

Nå, her om dagen, kom det innkalling til et foreldremøte, etter at jenta vår, selv, besluttet å kutte ut samiskundervisningen, noe både rektor og samisklærer er varslet om. Det er første gang en slik innkalling har kommet i et eget brev fra Kampen Skole. Tenk det, fem år uten et eneste foreldremøte! Hvem vil vel akseptere det? I fjor sommer krevde vi, via e-post til rektor, en vanlig evaluering av jentas kunnskaper i samisk etter skoleåret, slik de får i alle andre fag. Dette var nok litt «vondt og vanskelig» men, vi fikk den, for første gang siden hun begynte i 1.klasse. I sommer fikk vi ikke noe.

Vi har aldri fått en plan for undervisningen, hun har knapt hatt lærebøker og timetallet har ligget på bunnivå og hun har aldri, til denne dag, fått det antall timer som læreplanen sier at hun skal ha. Det har alltid gått bort to til tre uker før undervisningen har kommet i gang på høsten. Da har vi kommet nært inn på høstferien her nede, der timer forsvinner. Før jul avsluttes samiskundervisninger som regel en uke før all annen undervisning med en kosetime etc. Etter jul så funker det vel sånn passe helt fram til årets happening på skolen, den fantastiske vinterfestivalen som elevene har masse glede av og som de lærer mye av, unntatt noe samisk. Så kommer påskeferien, der det også forsvinner timer.  Undervisningen har vel, som ellers i landet, vært et hvileskjær en uke eller to før sommerferien.

I de to, tre første årene var det slik at hun ikke selv visste at det var samisktime, hvilken 6-7 åring vet vel slikt, da var det ingen på skolen som minte henne på det og timer gikk tapt.

Etter å ha blitt møtt med å lære å si «mii du namma lea/hva heter du» hvert eneste forbannede skoleår så fikk hun nok. Hun har opp gjennom årene stilt mange andre spørsmål som, «pappa hvorfor må må vi lære å tegne rein, plasseringen av ting i en lávvo og andre gamle samiske ting, som å tegne kofter fra Kautokeino etc». Dette er da ikke noe unger som er født og oppvokst her i Oslo har noe forhold til.

Jeg er en av dem som alltid har hatet kasus, infinitter etc men å kunne snakke, må da gå an å lære lærevilige unger uten dikkedarer. Hvorfor kan ikke dages skolesystem gi min datter enkel kunnskap om samisk? Det kan da ikke være raketteknologi?

Jeg har ikke studert «Samiske tall forteller» men, jeg vet at Samiske tall etter hvert, vil fortelle at elever med samisk som 2.språk vil gå ytterligere ned til neste år, i hvert fall her i Oslo. Grunnen til dette er at ungene ikke får et tilbud som holder mål med læreplanen, en rektor som ikke bryr seg, en lærer som er fraværende, manglende planlegging som starter etter at skoleåret har startet, at kommunen ikke bryr seg unntatt når de er i møter med Sametinget og at opplegget for andrespråksundervisningen er fullstedig nedprioritert fra alle parter i systemet. Vi begynner å bli flere som ikke lengre aksepterer dette. Når ungene kan lære engelsk og andre språk i løpet av et par år, så bør jaggu de samme ungene kunne lære å svare på spørsmålet om hva du heter etter fem år, til tross for at det er samisk som andrespråk vi snakker om. Hvordan kan rene samiskspråklige barn som begynner i første klasse snakke setninger på engelsk etter noen måneder, mens norskspråklige barn ikke kan lære annet enn «mii du namma lea», etter fem år? Kan noen svare? Ville noen av dere som leser dette slå dere til ro med følgende uttalelse fra en lærer i forbindelse med en klage: «Vi  har øvd på ordene og nå kan han si 2 setninger allerede. Vi øver på  lesinga også.» Dette fantastiske resultatet kommer læreren med til en forelder etter tre års skolegang for ungen. Det er det samme som at en lærer hadde skrevet «Ungen din har allerede lært den lille gangtabellen» når ungen var i 9.klasse.

Når det står to timer engelsk på timeplanen i uka og to timer samisk, så lurer jeg virkelig på hva det er som gjør at ungene i samisk, etter fem år, ikke kan noe som helst. Jeg er ikke helt sikker på om hun kan si at hun vil kjøpe et brød på samisk, men jeg husker at hun tegnet inndelingen i en lávvu, som jeg overhode ikke kan. Det er jo imponerende nok.

Som same, velger til Sametinget og en av dem som i masse år har kjempet for samiske språk blant annet i IT-utviklingen, nekter jeg å akseptere at de ungene som av forskjellige grunner vokser opp utenfor Indre-Finnmark ikke får et godt nok undervisningstilbud i samisk. Ja, jeg tar selvsagt på meg skylden for min egen manglende innsats, men det finnes utallige andre høyt «dekorerte» samer i Indre-Finnmark som heller ikke har lært ungene sine samisk, uten at det skal unnskylde min egen manglende innsats. De hadde det nok lettere enn oss som bor i helt rene norskspråklige miljø. Unnlatelsessynden tar meg hver eneste dag når jeg ser at jeg har stolt på undervisningssystemet. Men, jeg ser at vi ikke kan akseptere det. Som de gamle sa hjemme, en same er same selv om du koker han i smult. Jeg er en av dem og datra mi er minst like selvsikker som meg. Hun er umåtelig stolt av sitt opphav og hun kan få tårene til å sprute i en pappas øyne når hun helt glatt og elegant sier til en eller annen i «bygda vår» «du vet, jeg er same, jeg». Som om noen bryr seg i en del av Oslo der fargeblindhet er den største sykdommen i barnehage og skole. Det finnes snart ikke et barn av somaliske eller pakistanske etterkommere som lar seg skremme eller imponere av at hun sier det. Her er det ikke mye forskjell på ungene. De ser ikke stor forskjell på hverandre.

Ja, dette var mye «edder og galle». Da har jeg ikke en skrevet om hva mine tre sønner, i en idag samisk kommune, har opplevd av samiskundervisningshelvetet. Men, hjertet tåler ikke så mye på en gang.

For å synliggjøre hva rektoren nekter for å vite, vil jeg klippe inn en e-post fra en mor til rektor, undervisningsleder og en klassekontakt på skolen som ble sendt i januar 2011:

«Hei,

Min sønn xxx har hatt samiskundervisning fra han begynte i 1. klasse. Som forelder til et barn i samiskklassen er jeg svært forvirret og bekymret. Jeg aner ingenting om hva som faktisk foregår i undervisningen, eller hva slags læringsplaner og mål som foreligger. Jeg har ingen aning om når samiskundervisningen faktisk er (ifølge xxx er det annenhver mandag?), eller om den faktisk  skjer i det hele tatt. Hvem som underviser har jeg ingen aning om (- vedkommende har jeg aldri sett), ei heller hvor mange elever det er.

Da xxx gikk i første klasse måtte jeg ringe skolen mange ganger i løpet av året, fordi han stadig og vedvarende ble glemt sendt avgårde til samiskundervisning. Nå har jeg fått vite via en annen forelder i samiskklassen at hennes barn sier at xxx ikke kommer til samisken fordi «de voksne ikke husker det».

Jeg uttrykker sterk bekymring med hensyn til hva han faktisk har lært i løpet av de tre og et halvt årene han har gått i samiskklassen. Jeg skjønner at det ikke er lett å lære bort språk til barn som ikke får praktisert hjemme, men etter de første årene er han altså fortsatt ikke stødig i å kunne si hva han heter på samisk.

Jeg lurer på hvilken prioritet samiskundervisningen har på Kampen skole, og i hvilken grad denne undervisningen følges opp og kvalitetssjekkes.

Videre lurer jeg selvsagt på når og hvordan undervisningen skjer, og om xxx i det hele tatt deltar i undervisningen.»

Hver enkelt får selv vurdere om det er vi, som foreldre til elevene på skolen, eller rektor Heidner som har rett!