Strukturell rasisme i media

Denne saken er forfattet for omlag 10 år siden. Den er derfor relatert til en aktuell sak den gang. Om situasjonen er bedre nå er et åpent spørsmål, når jeg ikke lengre leser avisene daglig. Jeg innbiller meg at om det har skjedd en bedring, så er den vel marginal.
____________________________________

Jeg fikk bare så veldig lyst til å skrive om noe som bekymrer meg. Når man sitter i Oslo og leser hva som skjer hjemme så blir ting liksom så annerledes. Det hender at mine venner her nede, de fleste søringer, pakistanere og slikt noe, også ser på hva som står i de underlige småavisene som han Audun leser så flittig. Her i går så oppdaget Knut en ny stor plass i Norge, en plass han hadde lagt merke til tidligere – Spansdalen.

–Er det en stor by, spurte han meg. Jeg måtte, litt sånn unnvikende svare at det neppe kan karakteriseres som en by, heller som en liten flekk på et kart. Men, sier han, jeg har jo hørt om dette stedet flere ganger i media, var det ikke der den forferdelige sedelighetssaken var. Jooo, sa jeg og dro litt på det. Hvorfor spør du om det da, sa jeg. Jo, sier han – i Nordlys i dag står det med fete typer over 4 spalter at det har vært en slåsskamp i Spansdalen. To gutter i 20-årene har hatt seg en god gammeldags slåsskamp og den ene endte på sykehus, akkurat slik vi gjorde det da jeg var ung. Vi fikk aldri oppslag over 4 spalter i Fedrelandsvennen, sa Knut, nesten snurt. Han fortsatte å lese og så utbryter han, SE HER, her, nederst på samme side står det at to menn har gjort akkurat det samme på Finnsnes, men de får bare en knøttliten notis nederst på siden.

Med fotballkamp på storskjerm i bakgrunnen og et par halvlitere på bordet utviklet kvelden seg til en diskusjon om faget journalistikk. Jeg prøvde selvsagt si at lokalpresse er forskjellig fra hovedstadspresse, men måtte anse slaget som tapt overfor argumenter som at det ikke står noen steder at journalister SKAL brette ut små samfunn, bygårder eller noe annet som kan identifiseres på en enkel måte. Han snakket også veldig mye om å ta hensyn til uskyldige enkeltmennesker etc.

Etter å ha gitt Knut en lang geografileksjon om Spansdalen, Lavangen, Sør-Troms bakgrunn om samekultur, raske klipp fra hukommelsen om saker jeg har lest spesielt i Fremover, så sa han. –Tror du at Dagsavisen ville tatt bilde av høyblokka i Hølandsgata 1 dersom 5 mennesker i blokka hadde vært arrestert for ett eller annet? Det bor nesten like mange mennesker der som i hele Lavangen kommune. Nei, sa han, de andre beboerne hadde blitt skjermet for all medieomtale. Det er jo slik det skal være! Det er ikke viktig å formidle adressen til de som har gjort noe. De andre beboerne i blokka er jo ikke skyldig i noe som de 5 personene har gjort.

Når jeg kremtet litt og helt forsiktig forklarte at det er noe spesielt med Spansdalen, så ble han veldig nysgjerrig. Hva er det som er så spesielt da som utløser slike omtaler i media spurte Knut. Etter et par pliktskyldige sup av halvlitersglasset, sånn bare for å hale ut tiden, så vrei jeg den store stygge sannheten ut av meg – det bor 99% samer der. Jammenialledager, sa han, hvorfor sa du ikke det med en gang? Da forstår jeg jo alt mye lettere – i utlandet kalles dette for strukturell rasisme. I medienorge tør vi ikke ennå bruke dette begrepet, men det brukes i utlandet, til og med i USA. Ja vel, sa jeg dumt, uten å forstå hva begrepet betydde. Jo, forklarte han. Det er slik at dersom mediene helt systematisk skriver om Spansdalen med store bokstaver, så er dette nødvendigvis ikke renhekla rasisme, men det ”liksom bare blir sånn fra gammelt av”. Når lokaljournalistene har lært, fra de var små, at det er noe spesielt med Spansdalen så viderefører de dette i det de skriver, uten nødvendigvis selv å mene noe galt, det liksom bare er slik i deres hoder at det er noe spesielt med dette stedet og folkene som bor der.

Etter denne forklaringa skjønte jeg plutselig hvorfor Fremover på én side kan skrive ”en mann fra Spansdalen ble tatt for fyllekjøring” mens det på en annen side står ”en mann fra Skånland ble tatt for fyllekjøring”. Altså, man anonymiserer mannen fra Skånland, men det er liksom litt viktigere å ikke anonymisere mannen fra Spansdalen. Jeg har jo, når jeg tenker meg om, aldri lest at noen fra en annen bygd i Lavangen er tatt for fyllekjøring eller annet kriminelt, da heter det plutselig at vedkommende er fra Lavangen. Men, det er jo noe godt med dette da, journalistene mener at enhver filleting som skjer i Spansdalen er mer viktig enn om det samme skjer på Finnsnes. Det viser i hvert fall avisa Nordlys-journalist Kjell-Are Sollied i tirsdagsavisa. Dersom man leser begge sakene nøye, så er det faktisk ingen forskjell på hendelsesforløp, alvorlighet i slåsskampene eller noe annet som man kan tolke ut av det som står der – annet enn det nye begrepet jeg lærte – strukturell rasisme!

Jeg skal forklare mitt engasjement på en enkel måte. Jeg er faktisk mer knyttet til Spansdalen enn jeg er til det stedet jeg kommer fra, Nesseby. Jeg bor på Tennevoll og mora til mine tre sønner er fra Spansdalen og det innebærer at slekta til mine sønner for alltid vil være derfra. Jeg er der hver gang jeg er hjemme og jeg har aldri møtt spøkelser eller noe annet rart der. Menneskene som bor der er faktisk helt vanlige. Jeg er same selv og jeg kan aldri løpe fra det, eller legge skjul på det. Jeg er like stolt over det som alle i Spansdalen burde kunne være, hadde det ikke vært for at de til stadighet blir gjort oppmerksom på noe annet av distriktets journalister. Jeg har hørt om denne bygda allerede da jeg var liten. Den ble omtalt med varme i stemmen av min gudmor Anna Kvernmo, som fortalte om alle de gangene de gikk fra Kvernmoen over til Spansdalen for å besøke slektningene sine – den gang, som liten gutt, fikk jeg inntrykk av at Spansdalen var et eller annet paradis på jord. Det er det selvsagt ikke – det er bare en helt vanlig bygd i Nord-Norge med helt vanlige folk, samer, som i de fleste småbygdene i området. Det eneste som skiller samene i Spansdalen ut fra andre, er at de alltid har framstått som samer i motsetning til deres egne slektninger i andre bygder. Det er kanskje dette som plager en del av journalistene i distriktet.

Er det kanskje slik at noen av dem forsøker å skjule komagtuppan sine, som vi sier i Finnmark, ved å bevisst stigmatisere dem som bor i denne knøttebygda?

En oppfordring til journalistene. Bruk denne saka til å drøfte deres egne arbeidsmetoder, neste gang dere samles til møte – kanskje det kommer noe godt ut av det å diskutere fag på bakgrunn av konkrete saker.

Reklame

Skje vår vilje – hva så?

For et par dager fikk jeg skatteoppgjøret for 2013 tilsendt på samisk. Dette er noe mange av oss har jobbet utrolig lenge med og endelig fikk jeg oppleve det. Jeg ble så glad at jeg helt glemte å se på det negative resultatet av skatteoppgjøret før det var gått en time. Denne nyheten la jeg ut på Facebook og på Twitter straks jeg ble klar over det. Ledende samepolitikere som tidligere har kritisert «staten» for at vi ikke har hatt denne muligheten, var atter en gang tause. En av Sametingsrådene kommenterte riktignok med at hun skulle sjekke sin egen, ellers var det helt taust. Jeg kan heller ikke se at Sametinget, NSR eller andre har sendt ut hyllende pressemeldinger for at dette «problemet», som de har vært så utrolig opptatt av, endelig er løst. Media ser heller ikke ut til å bry seg om dette, selv om de har brukt spaltemetre og kostbare radiominutter om dette hvert eneste år. De ofret heller ikke nyheten om at vi skal få fylle ut selvangivelsen på samisk til neste år en millimeter omtale.

Hvorfor bryr de seg ikke?

I forrige måned lastet jeg ned en oppdatering av operativsystemet til min mobiltelefon. Med den fikk jeg alle de samiske tastaturene, inkludert korrekte navn på ukedager og måneder på alle de samiske språkene på samme måte som vi har det på PC’en.

Dette innebærer at Ellen Marianne Utsi og Isabel Kemi nå kan skrive gođđit i stedet for goddit på SMS, slik de forteller her http://www.nrk.no/sapmi/velger-bort-samisk-som-sms-sprak-1.11582679

Jeg har selvsagt lagt ut eksempler på alt dette også på Facebook og Twitter. «Hele fire» mennesker har likt denne nyheten, ingen av dem er politikere. Heller ikke media har nevnt dette med et ord.

Hvorfor bryr de seg ikke?

Kan det være at livene deres blir kjedeligere når de ikke får klage, eller er det bare det at det i disse to sakene ikke er en eneste samepolitiker som kan ta på seg «æren» for at de er løst? De har nemlig ikke løftet en finger, bortsett fra å klage i media.

Startskjermen på min Windows Phone og noen av språkvalgene jeg har.

 

 

 

 

 

Samiskundervisn…

Samiskundervisning i Oslo

Nærmere lavmål kommer du ikke.
Ja, det er min helt uærbødige påstand. Det burde ikke lages et undervisningsopplegg som kommer under streken for tallet null. Men på Kampen har vi nok nådd det nivået.

I en tilsynsrapport som Fylkesmannen i Oslo har laget sier rektoren på skolen og Fylkesmannen i Oslo at alt er på plass, ungene har bøker, lærerne er kvalifiserte og ALT er ok. De har til og med kontakt med foreldrene. Dette er dikt og ren fantasi. Man kan kanskje si at han snakker mot bedre vitende og jeg tror faktisk at det er sant. Mannen aner overhode ikke noe om det han snakker om.

Når jeg hører rektoren på Kampen skole si til NRK-Sámi Radio at han aldri har fått en klage, så trodde jeg han, som mange andre i Norge, av helt andre grunner ikke tør åpne postkassa for at de er redd for at det skal ligge inkassovarsler der, inntil jeg husket at det ikke er tilfelle. Rektoren har fått klager, jeg har skrevet dem selv og jeg har kopier fra andre som har gjort det samme. Det som er trist i rektorens løgn er at han faktisk har svart oss. Det vil si; han har mottatt klager, han har svart på klager og i ettertid går i intervju og sier at han aldri har fått klager. Jeg skjønner meg bedre på de som ikke har turt å åpne postkassa enn den mannen som har åpnet postkassa, svart på klagen og i ettertid påstår at han aldri har hørt en klage. Hvor dumme mener mannen egentlig at samer er? NRK-Sámi Radio kan høres også i Oslo, men det vet kanskje ikke Heidner. Jeg tror at hans kunnskap om samer strekker seg til at de har rein og lever på fjellet, slik vi lærte på skolen.

Både Heidner og den forrige rektoren har fått gjentagne henvendelser og klager på samiskundervisningen, men ingen av dem har løftet en finger i løpet av de årene vi har hatt datra vår på Kampen. Den kontakten vi har hatt med skolen og rektor gjennom fem år har foregått via telefonsamtaler og e-post.

Nå, her om dagen, kom det innkalling til et foreldremøte, etter at jenta vår, selv, besluttet å kutte ut samiskundervisningen, noe både rektor og samisklærer er varslet om. Det er første gang en slik innkalling har kommet i et eget brev fra Kampen Skole. Tenk det, fem år uten et eneste foreldremøte! Hvem vil vel akseptere det? I fjor sommer krevde vi, via e-post til rektor, en vanlig evaluering av jentas kunnskaper i samisk etter skoleåret, slik de får i alle andre fag. Dette var nok litt «vondt og vanskelig» men, vi fikk den, for første gang siden hun begynte i 1.klasse. I sommer fikk vi ikke noe.

Vi har aldri fått en plan for undervisningen, hun har knapt hatt lærebøker og timetallet har ligget på bunnivå og hun har aldri, til denne dag, fått det antall timer som læreplanen sier at hun skal ha. Det har alltid gått bort to til tre uker før undervisningen har kommet i gang på høsten. Da har vi kommet nært inn på høstferien her nede, der timer forsvinner. Før jul avsluttes samiskundervisninger som regel en uke før all annen undervisning med en kosetime etc. Etter jul så funker det vel sånn passe helt fram til årets happening på skolen, den fantastiske vinterfestivalen som elevene har masse glede av og som de lærer mye av, unntatt noe samisk. Så kommer påskeferien, der det også forsvinner timer.  Undervisningen har vel, som ellers i landet, vært et hvileskjær en uke eller to før sommerferien.

I de to, tre første årene var det slik at hun ikke selv visste at det var samisktime, hvilken 6-7 åring vet vel slikt, da var det ingen på skolen som minte henne på det og timer gikk tapt.

Etter å ha blitt møtt med å lære å si «mii du namma lea/hva heter du» hvert eneste forbannede skoleår så fikk hun nok. Hun har opp gjennom årene stilt mange andre spørsmål som, «pappa hvorfor må må vi lære å tegne rein, plasseringen av ting i en lávvo og andre gamle samiske ting, som å tegne kofter fra Kautokeino etc». Dette er da ikke noe unger som er født og oppvokst her i Oslo har noe forhold til.

Jeg er en av dem som alltid har hatet kasus, infinitter etc men å kunne snakke, må da gå an å lære lærevilige unger uten dikkedarer. Hvorfor kan ikke dages skolesystem gi min datter enkel kunnskap om samisk? Det kan da ikke være raketteknologi?

Jeg har ikke studert «Samiske tall forteller» men, jeg vet at Samiske tall etter hvert, vil fortelle at elever med samisk som 2.språk vil gå ytterligere ned til neste år, i hvert fall her i Oslo. Grunnen til dette er at ungene ikke får et tilbud som holder mål med læreplanen, en rektor som ikke bryr seg, en lærer som er fraværende, manglende planlegging som starter etter at skoleåret har startet, at kommunen ikke bryr seg unntatt når de er i møter med Sametinget og at opplegget for andrespråksundervisningen er fullstedig nedprioritert fra alle parter i systemet. Vi begynner å bli flere som ikke lengre aksepterer dette. Når ungene kan lære engelsk og andre språk i løpet av et par år, så bør jaggu de samme ungene kunne lære å svare på spørsmålet om hva du heter etter fem år, til tross for at det er samisk som andrespråk vi snakker om. Hvordan kan rene samiskspråklige barn som begynner i første klasse snakke setninger på engelsk etter noen måneder, mens norskspråklige barn ikke kan lære annet enn «mii du namma lea», etter fem år? Kan noen svare? Ville noen av dere som leser dette slå dere til ro med følgende uttalelse fra en lærer i forbindelse med en klage: «Vi  har øvd på ordene og nå kan han si 2 setninger allerede. Vi øver på  lesinga også.» Dette fantastiske resultatet kommer læreren med til en forelder etter tre års skolegang for ungen. Det er det samme som at en lærer hadde skrevet «Ungen din har allerede lært den lille gangtabellen» når ungen var i 9.klasse.

Når det står to timer engelsk på timeplanen i uka og to timer samisk, så lurer jeg virkelig på hva det er som gjør at ungene i samisk, etter fem år, ikke kan noe som helst. Jeg er ikke helt sikker på om hun kan si at hun vil kjøpe et brød på samisk, men jeg husker at hun tegnet inndelingen i en lávvu, som jeg overhode ikke kan. Det er jo imponerende nok.

Som same, velger til Sametinget og en av dem som i masse år har kjempet for samiske språk blant annet i IT-utviklingen, nekter jeg å akseptere at de ungene som av forskjellige grunner vokser opp utenfor Indre-Finnmark ikke får et godt nok undervisningstilbud i samisk. Ja, jeg tar selvsagt på meg skylden for min egen manglende innsats, men det finnes utallige andre høyt «dekorerte» samer i Indre-Finnmark som heller ikke har lært ungene sine samisk, uten at det skal unnskylde min egen manglende innsats. De hadde det nok lettere enn oss som bor i helt rene norskspråklige miljø. Unnlatelsessynden tar meg hver eneste dag når jeg ser at jeg har stolt på undervisningssystemet. Men, jeg ser at vi ikke kan akseptere det. Som de gamle sa hjemme, en same er same selv om du koker han i smult. Jeg er en av dem og datra mi er minst like selvsikker som meg. Hun er umåtelig stolt av sitt opphav og hun kan få tårene til å sprute i en pappas øyne når hun helt glatt og elegant sier til en eller annen i «bygda vår» «du vet, jeg er same, jeg». Som om noen bryr seg i en del av Oslo der fargeblindhet er den største sykdommen i barnehage og skole. Det finnes snart ikke et barn av somaliske eller pakistanske etterkommere som lar seg skremme eller imponere av at hun sier det. Her er det ikke mye forskjell på ungene. De ser ikke stor forskjell på hverandre.

Ja, dette var mye «edder og galle». Da har jeg ikke en skrevet om hva mine tre sønner, i en idag samisk kommune, har opplevd av samiskundervisningshelvetet. Men, hjertet tåler ikke så mye på en gang.

For å synliggjøre hva rektoren nekter for å vite, vil jeg klippe inn en e-post fra en mor til rektor, undervisningsleder og en klassekontakt på skolen som ble sendt i januar 2011:

«Hei,

Min sønn xxx har hatt samiskundervisning fra han begynte i 1. klasse. Som forelder til et barn i samiskklassen er jeg svært forvirret og bekymret. Jeg aner ingenting om hva som faktisk foregår i undervisningen, eller hva slags læringsplaner og mål som foreligger. Jeg har ingen aning om når samiskundervisningen faktisk er (ifølge xxx er det annenhver mandag?), eller om den faktisk  skjer i det hele tatt. Hvem som underviser har jeg ingen aning om (- vedkommende har jeg aldri sett), ei heller hvor mange elever det er.

Da xxx gikk i første klasse måtte jeg ringe skolen mange ganger i løpet av året, fordi han stadig og vedvarende ble glemt sendt avgårde til samiskundervisning. Nå har jeg fått vite via en annen forelder i samiskklassen at hennes barn sier at xxx ikke kommer til samisken fordi «de voksne ikke husker det».

Jeg uttrykker sterk bekymring med hensyn til hva han faktisk har lært i løpet av de tre og et halvt årene han har gått i samiskklassen. Jeg skjønner at det ikke er lett å lære bort språk til barn som ikke får praktisert hjemme, men etter de første årene er han altså fortsatt ikke stødig i å kunne si hva han heter på samisk.

Jeg lurer på hvilken prioritet samiskundervisningen har på Kampen skole, og i hvilken grad denne undervisningen følges opp og kvalitetssjekkes.

Videre lurer jeg selvsagt på når og hvordan undervisningen skjer, og om xxx i det hele tatt deltar i undervisningen.»

Hver enkelt får selv vurdere om det er vi, som foreldre til elevene på skolen, eller rektor Heidner som har rett!

Samiske stedsnavn til fare for hvem?

Jeg har fulgt debatten som verserer om samiske stedsnavn på kart. Jeg skal ikke karakterisere personer, men jeg må kunne innrømme at jeg er litt skuffet over Thorbjørn Aas. Jeg trodde at trønderen var dratt oppover for å kanskje lære litt om landet Norge. Samtidig vil jeg stille meg kritisk til de som sabler ned Politimesteren, slik jeg har sett.

Er det ikke bedre å forklare en nyinnflyttet hva samiske navn på et fjell eller et vatn kan fortelle? Jeg er ikke sikker på at noen har tatt seg tid til å lære Aas akkurat det.
For egen del så kan jeg bare si at det i mitt hode finnes utallige samiske navn på plasser, vatn, steder, fjellknauser etc som jeg garantert ville brukt, dersom jeg fikk et hjerteinfarkt en eller annen plass i terrenget utenfor f.eks Nesseby kirkested. Jeg ville ikke en gang tenkt på hva plassen heter på norsk. Jeg ville jeg nok brukt det navnet jeg lærte da jeg var en neve stor. Om det er noen mennesker som har peiling på hva Máddevárjohkka heter på norsk, så send meg en melding. Eller, for den saks skyld Guobbarjohkka, der hytta vår var. Hvis jeg hadde ringt noen og bedt dem om å hente meg ved Soppelva, hvis jeg var syk, så hadde jeg kanskje blitt funnet, begravet og kanskje råtnet før de jeg ringte, fant meg. Det er nemlig Guobbarjohkka oversatt til norsk.

Jeg kan ganske enkelt finne masse eksempler på galskapen men det har ingen hensikt i en slik debatt. De samiske navnene, dersom de blir lært av andre vil kunne fortelle deg helt eksakt hvordan dalen, elva, fjellhaugen, og andre ting faktisk ser ut. Hvis du, som redningsmann, kommer i et helikopter og er på leting etter et menneske i nød så vil det stedsnavnet vedkommende oppgir, ekskludere masse andre steder og dermed redusere letetiden. Navnet vil fortelle deg at vedkommende er i en bunnen av en vággi (dalsenking) og ikke i en juovva (steinur). De to kan hete det samme på norsk, men på samisk vil det forklare, helt konkret, hvor mannskapene skal lete.

Det vil, i klartekst, fortelle meg at samiske navn på fjelltopper, som beskriver toppens form ville hjulpet meg mere enn å kalle toppen for Nils. Kjære mennesker, kan dere nå forklare hvor Suki er hentet fra og hva dere forstår med ordet?

Jeg sender masse varme tanker og hilsninger til Johnny på Statkart som har gjort en formidabel innsats, som ingen samiske medier, til tross for mange tips fra meg har ofret en ørliten sak på, for å få synliggjort samiske navn i moderne kart. Han skjønte i ung alder betydningen av å kunne forstå samiske navn på topper, vann, elver sletter etc. Som han sa en gang, Audun, jeg lærte å forstå naturen på en helt annen måte enn det jeg kunne fra før.